AMALDUS NIELSEN
Kystens maler
Tekst: Tone Klev Furnes
"Amaldus Nielsen kjenner sjøens mangfoldige faser og bevegelser og bølgenes lover, så hans vann alltid går godt. En liten svak bris lar han gjerne blåse henover en eller annen fjord. Hans tone i forhold til luft og vann er så sann som det er mulig å bli, og uten noen gjentakelse fra tidligere (…)."1
Slik omtaler Christian Krohg Amaldus Nielsens utstilling på Blomqvist Kunsthandel i Kristiania i august 1909.
Amaldus Nielsen omtales gjerne som Sørlandets maler, men i hans produksjon finnes like mange verk fra Vestlandet som fra Sørlandet. Han var opptatt av motiv og atmosfære som landskapet langs Norges kyst bød på. Han ønsket å fange lyset og fargene direkte etter naturen, og han gjorde det før det var blitt vanlig i malerkunsten.
Amaldus Nielsen ble født i Mandal i 1838. Mandal omtales gjerne som fødebyen for store kunstnere, og det med rette, for fem kjente kunstnere ble født i sørlandsbyen mellom 1814 og 1875. Disse er Adolph Tidemand (1814-1876), Olaf Isaachsen (1835-1893), Amaldus Nielsen (1838-1932), Gustav Vigeland (1869-1943) og Emanuel Vigeland (1875-1948).
Olaf Isaachsen, Ved skogsfjorden i Mandal, udatert.
Olaf Isaachsen, Ved skogsfjorden i Mandal, udatert.
Amaldus Nielsen reiste i 1854 til København for å utdanne seg til landskapsmaler. Etter studietid ved kunstakademiet i København fra 1855-1857, reiste han våren 1857 hjem til Mandal og oppholdt seg der frem til avreisen til Düsseldorf om sommeren. I København hadde Amaldus Nielsen blitt kjent med jernverkseier Diderik Cappelen fra Norge. Cappelen lovet ham økonomisk støtte for videre utdanning ved kunstakademiet i Düsseldorf dersom et liknende beløp ble skaffet til veie gjennom Amaldus Nielsens familie. Amaldus Nielsens bror, Harald Nielsen, arbeidet i tolletaten og kunne bidra økonomisk. Slik fikk Amaldus Nielsen anledning til å fortsette utdannelsen som kunstner ved akademiet i Düsseldorf.
Adolph Tidemand, Bondejenter, udatert.
Adolph Tidemand, Bondejenter, udatert.
I Düsseldorf ble han godt tatt imot av Adolph Tidemand som allerede hadde bodd i kunstbyen ved Rhinen siden 1837. Adolph Tidemand introduserte ham for Hans Gude (1825-1903), som var en skattet professor i den skandinaviske kretsen av malere. Blant de norske kunstnerne som kom inn under hans lærergjerning i Düsseldorf, var foruten Amaldus Nielsen: Morten Müller, Erik Bodom, Fredrik Collett, Lars Hertervig, Johan Martin Nielssen og Anders Askevold.
Portrett av Amaldus Nielsen, av Olaf Isaachsen i 1863.
Portrett av Amaldus Nielsen, av Olaf Isaachsen i 1863.
Amaldus Nielsen var elev av Hans Gude i to perioder; først ved kunstakademiet i Düsseldorf i perioden 1857-1859 og senere ved kunstakademiet i Karlsruhe i 1867-1868.
Amaldus Nielsen mottok viktige impulser ved akademiet i Düsseldorf. Den direkte naturiakttagelsen og følelsen for luften og lyset karakteriserer landskapsstudiene i Düsseldorf og peker dermed fremover mot friluftsmaleriet. Amaldus Nielsen avsluttet studiene ved akademiet i Düsseldorf våren 1859. Gudes kunstneriske egenart og hans lærergjerning i Karlsruhe kan ha påvirket Amaldus Nielsens kunstneriske utvikling. Spesielt Gudes friluftsmaleri må ha virket inspirerende på ham, især hans opptatthet av solreflekser i vann. Om vi betrakter Nielsens produksjon etter oppholdet i Karlsruhe, kan vi se en vedvarende interesse for speilingen av solskinn over vann, stille vann og solreflekser i småbølger.
Inspirert av det han hadde lært ved akademiene; først og fremst den direkte naturiakttagelsen og gjengivelsen av de atmosfæriske forhold, bosatte Amaldus Nielsen seg i 1869 i Norge. Han ønsket nå å utvikle seg videre i landskapsmaleriet ved å arbeide selvstendig gjennom naturstudier.
Allerede som 20-åring i 1858 malte Amaldus Nielsen sine første studier fra kysten ved Mandal, videre gjennom studiereiser til Vestlandet, Østlandet og Sørlandet, til alderen vanskeliggjorde reising.
Amaldus Nielsen, Spangereidleden, 1859.
Amaldus Nielsen, Spangereidleden, 1859.
Studiereiser
Perioden 1859 -1867 ble viet studiereiser i norsk natur, og da fortrinnsvis langs kysten av Sør – og Vestlandet. Av stor betydning for hans kunstneriske egenart, slik den utviklet seg i de årene, var likevel en sjøreise til Cadix. Reisen gav Amaldus Nielsen anledning til å dyrke lyset og de atmosfæriske virkningene i solskinn, tåke, dis og regn. I et brev han skrev til Diderik Cappelen skinner det nå tydelig gjennom hvordan han definerer sitt kunstneriske program:
(…) Det er jo ikke min Plan at blive Marinemaler, men Kystmaler, men jeg troede en Søtur vilde være god.2
Det er ikke seilbåtene på havflaten som opptar Amaldus Nielsen, snarere de atmosfæriske forholdene. Luften synes å dirre av varm etterregnsluft, og hav og himmel glir sammen i et slør av sølvskimrende atlanterhavslys. Tanken går til de to britiske kunstnerne John Constable (1776-1837) og Joseph M. W. Turner (1775–1851) sine kunstneriske aktiviteter fra småbåter på Themsen flere år tidligere. Interessen for skiftningene i atmosfæren ved kontakten mellom luft og vann er et fellestrekk hos disse tre. Constable, som den fremste representanten for engelsk naturalisme, la vekt på det individuelle og særpregede i landskapet, og det er slik denne retningen i engelsk kunst fortonte seg fra første halvdel av 1800-tallet. Det er en retning som Amaldus Nielsen kan ha kjent til, og som kan ha hatt betydning for hans utvikling som landskapsmaler.
Amaldus Nielsens arbeidsmetode karakteriseres fra disse årene av gjennom et direkte og nært naturstudium og en nesten vitenskapelig gjengivelse av atmosfæriske forhold som dis, tåke og brytninger i kontakten mellom luft og vann. I den frodige vestlandsnaturen fant han motiver som forsterket fascinasjonen for værlagets særegne karakter.
Amaldus Nielsen, Landskab, 1876.
Amaldus Nielsen, Landskab, 1876.
Etablering i Norge
Amaldus Nielsen bodde i Majorstuveien 8 i Kristiania fra 1869. Det var herfra han nesten hver vår og sommer fra 1869 til midten av 1920-årene la ut på studiereiser langs kysten av Norge.
Amaldus Nielsens dyktighet i å gjengi steiner vises i det lille bildet Stenstudie, Hvaler fra 1872. Han gir et nærbilde av steinene i vannkanten. De er gjengitt med sine karakteristiske særtrekk og fremstår blanke og rene; det er som om bølgene nettopp har skyllet over dem. Utenfor ses havet, mørkt og med enkelte hvite kammer. Bildet har lyse farger og en klar belysning. Amaldus Nielsens evne til å fange lysets spill av subtile nyanser og skygger i landskapet er resultatet av et årvåkent og følsomt sinn.
Friluftsmaler
Amaldus Nielsen har vært omtalt som vår første friluftsmaler. Magne Malmanger utdyper dette slik:
Amaldus Nielsen regnes som Norges første friluftsmaler. Allerede i 1856 malte han sitt første bilde direkte etter naturen, og de senere utendørs malte naturstudiene kom til å bli viktige forløpere for 80-årenes friluftsmaleri. For Nielsen var naturstudiene ikke bare skisser beregnet som forlegg for større atelier-malte produkter. De var fullgode, fullførte, signerte bilder.3
Magne Malmanger skriver videre at Amaldus Nielsen er den reneste naturalist vi noen gang har hatt, og at han gikk inn for et naturalistisk program 20 år før naturalismen kom på moten her til lands. Videre skriver han at Amaldus Nielsen fortsatte å male naturalistisk en hel mannsalder etter at retningen var gått av moten igjen.4 Vi skal betrakte noen verk som belyser Amaldus Nielsens naturalistiske innstilling.
I 1881 var Amaldus Nielsen i Ny-Hellesund. En morgen klokken halv fire stod han opp og malte en studie av sundet badet i et rødlig morgenlys; Morgen i Ny-Hellesund, 1881. Studien ble i 1885 utgangspunktet for et stort atelierbilde med samme tittel, og med årene skulle det bli mange flere tolkninger av morgen- formiddag og kveldsstemninger fra dette sundet i den sørlandske skjærgården.
I maleriet Morgen i Ny-Hellesund fra 1885, som med målene 101 x 173 cm er et ateliermaleri, følger Amaldus Nielsen studien fra 1881.
Formen er gitt største oppmerksomhet, og knauser og svaberg er modellert plastisk. Sammen med avskjæringen av skuta i venstre billedkant og den realistiske belysningen lar bildet seg betrakte som naturalistisk. Mannen i robåten kan oppfattes som et romantisk trekk i billedfremstillingen; han blir et identifikasjonsobjekt for betrakteren. Gjennom ham trekkes vi som betraktere inn i maleriet slik at vi skal kunne ta del i samme opplevelse som kunstneren.
Billedserien fra Ny-Hellesund har sin største verdi som eksempel på Amaldus Nielsens presise registrering av værlagets skiftninger. Sundet er gjengitt i så vel morgenlys- som ettermiddags- og kveldslys, og de forskjellige belysningene har stor innvirkning på landskapet. Her ligger nok den utfordringen Amaldus Nielsen har satt seg, han ville skille mellom de forskjellige belysningene og vise hvordan de virker inn på landskapet.
I dag regnes Amaldus Nielsen som en av mestrene i landskapsmaleriet i norsk kunsthistorie med kystmotivene som fremste tema.
Kilder
Dietrichson, Lorentz, Adolph Tidemand. Hans Liv og hans Værker. Et Bidrag til den norske Kunsts Historie, Christiania 1878.
Furnes, Tone Klev, Amaldus Nielsen (1838-1932). Kystens maler, Oslo 2000.
Furnes, Tone Klev, En by – fem kunstnere, Oslo 2005.
Gunnarson, Torsten, Friluftsmåleri føre friluftsmåleriet, Uppsala 1989.
Haverkamp, Frode, Hans Gude, Oslo 1992.
Haverkamp, Frode, Hans Gude i Düsseldorf. Grunnleggelsen av en akademisk kunstnerkarriere i det 19. århundre, Oslo 1982.
Kent, Neil, The Triumph of Light and Nature, Nordic Art 1740-1940, London 1987.
Malmanger, Magne,”Amaldus Nielsen. Fjord og Skip. Naturstudier fra Kvinnherad.” Katalog ved utstilling i Baroniet Rosendal, 1991.
Magne Malmanger: ”Maleriet 1814-1870”. Norges Kunsthistorie bind IV, Oslo 1981, s. 275.
Malmanger, Magne, Norsk malerkunst fra klassisisme til tidlig realisme, Oslo 1981.
Noter
1 Christian Krohg i Morgenposten 12.08.1909.
2 Brev fra Amaldus Nielsen til Diderik Cappelen, datert 23.7.1860.
3 Magne Malmanger: ”Maleriet 1814-1870”. Norges Kunsthistorie bind IV, Oslo 1981, s. 275.
4 Magne Malmanger i katalogen Fjord og Skip ved utstilling på Baroniet Rosendal i 1991, s. 4
Built with Shorthand