ELSE HAGEN

DANS / MALERI

En viktig impuls for Else Hagen var modernistisk dans. Hun var opptatt av den fysiske kroppen og dens bevegelse i tid og rom. Hagen hadde lest musikkteori, og danset karakterdans hos danserne Gerd Kjølaas og Elsa Lindenberg:

«Også danset jeg. Kroppen er et av de fineste uttrykksmidlene som fins. Hadde jeg så sant eid mulighetene, ville jeg blitt danserinne. I noen år var jeg elev av Gerd Kjølaas , - og nå har jeg forresten tatt dansen opp igjen – hos Elsa Lindenberg. Moderne karakterdans interesserer meg særlig, også fordi den gir en rekke verdifulle impulser til malingen.»

Hagen sier selv at hun studerte dans for «å kunne overføre sin viten om rytme og bevegelse til sin egen kunstart».

Den ene danselæreren til Else Hagen, Gerd Kjølaas, regnes som den moderne dansens pioner i Norge. Dansen hennes var utviklet i nær kontakt med modernistiske internasjonale dansere  som Rudolf von  Laban og Kurt Jooss.

Rudolf von Laban hadde utviklet sin egen teori om moderne dans. I 1928 publiserte han Kinetographie Laban, en praktisk metode for å registrere alle menneskelige bevegelser, kjent som Labanotasjon. Den Labanske choreutikken eller romlæren bygger på menneskekroppens forhold til rommet.

Kjølaas var sterkt inspirert av disse teoriene når hun etablerte modernistisk dans som en egen disiplin i Norge med Ny norsk ballett i 1948. Hennes danseteknikk fridans besto av ekspresjonistiske moderne dansebevegelser kombinert med tradisjonell danseteknikk. Else Hagen sier at hun arbeidet med «et slags symbolspråk bygget inn i en streng billedkomposisjon.»
«Linjen er en hjelp til å si noe om usikkerhet, aggresjon eller ro».

På samme måte som Rudolf von Laban kartla de menneskelige følelsene og bevegelsene i et vitenskapelig system, tenkte Else Hagen at linjene i maleriet kunne uttrykke følelser som usikkerhet, aggresjon eller ro. I maleriet Danserinnen Gerd Kjølaas ser vi hvordan Else Hagen konkret studerer og overfører danserens moderne og ekspressive gester til maleriet.

Denne måten å tenke tette sammenhenger mellom kunstarter på var sterkt gjeldende i modernismen. Lyrikk, musikk, bevegelse, gester, film, performance og arkitektur var tenkt på som lignende uttrykk som forsterket og utfylte hverandre.

Dans og bevegelse var også viktige for forfattere som Virginia Woolf, E. M. Forster, Rupert Brooke, T. S. Elliot, Aldous Huxley og Rebecca West. De så på moderne dans som «en måte å tenke omkring sin praksis på.»[2] At det også var direkte samarbeid mellom dans og billedkunst ser vi også flere eksempler på: danseren Leonide Massine samarbeidet med Cocteau, Picasso og Satie i oppsetningen Parade (1917) og Fernand Léger lagde kostymene til Ballets Suédois Skating Ring koreografert av Jean Börlin i 1922.[3]

Else Hagen kobler seg altså på estetiske idealer i internasjonal modernisme når hun undersøker hvordan dans og bevegelse kan «oversette» billedflaten  til rytmiske fargefelt og linjer. Hun sa at hun «oppdaget at det først og fremst er med hodet en kunstner arbeider» og lot denne logiske oppbygningen prege måten hun forholdt  seg til lerretet på. Vi ser at denne logiske og formale måten å tenke omkring billedrommet på er i tråd med tendenser i internasjonal modernisme. Det er også et viktig skritt på veien mot å løsrive fargene og linjene fra motivet, slik det konstruktive og abstrakte maleriet har som mål å gjøre.

Les mer om utstillingen

Følg oss på Instagram