Hvor ble det av fargen i modernistisk arkitektur?

NB! Utstillingsperioden for dette rommet er over.

Espen Gleditsch har lenge vært opptatt av det skjeve forholdet mellom dokumentasjon av historien og hvordan den faktisk utfoldet seg. I sin fotoserie Polymorphous Magical Substance utforsker han funksjonalismens fargebruk i boligbygg, og vår forståelse av den, hvor de i et kollektivt minne har blitt oppfattet som ensartede, lyse og helst hvite. Kanskje ikke så rart når det eneste midlet man brukte for dokumentasjon var sort-hvit fotografi. Virkeligheten viser derimot at dette ikke var tilfelle, og at farger ble brukt i en langt større grad enn hva man har trodd. I sitt siste prosjekt har Gleditsch tatt for seg den norske arkitekten Arne Korsmo, og forsøkt å fange hans bruk av farger.

Umuligheten ved å oversette en farge

For Gleditsch begynte ideen til fotografiserien da han leste at dokumentasjonsfoto har vært en viktig faktor i misoppfattelsen av modernismens bygg som hvite. Det var først gjennom fotografiet denne epoken ble videreformidlet igjennom for en bredere offentlighet, og han ble interessert i mekanismene bak historieskriving og hvordan små ubevisste forskyvninger leder til nye tolkninger av fakta.   

Interessen tok han med til Weissenhofsiedlund i Stuttgart hvor det i 1927 ble oppført en internasjonal boligmesse som viste prototyper av funksjonalistiske bygg. 60 boliger fordelt på 21 bygninger ble tegnet av datidens og ettertidens mest innflytelsesrike arkitekter, som blant annet Le Corbusier, Pierre Jeanneret, Walter Gropius, Bruno og Max Taut. Det hele ble ledet av Ludwig Mies van der Rohe som også tegnet et hus til messen. Boligmessen ble ansett som et viktig ledd i utviklingen av modernistisk arkitektur. Siden det sort-hvite fotografimediet ble brukt for å dokumentere bygningene ble oppfatningen av byggene som hvite etablert.     

Da Gleditsch reiste til Stuttgart kom han i kontakt med en malerikonservator som hadde jobbet med fargekonservering på byggene i boligmessen. Flere av bygningene hadde tatt skade under andre verdenskrig, eller blitt restaurert på 1980-tallet, så konservatorens oppgave var å dokumentere fargene før de forsvant for ettertiden. For å oversette fargen fra veggene brukte konservatoren et eget malerutstyr hvor han blandet maling selv for å få den til å ligne så tett opp imot originalen. Her så Gleditsch meningsforskyvningen i praksis. Veggene var borte, og fargene eksisterte kun som malte fargefelt på papirstrimler. Fargegjenkjennelsen var samlet inn av én persons blikk, malekonservatorens to øyne. Et subjektivt blikk.

En ny verden av farger

På Sørlandets Kunstmuseum viser Espen Gleditsch nå en videreutvikling av sin serie Polymorphous Magical Substance i utstillingen På gjensyn! Fra Katta til Kunstsilo (stående frem til søndag 5. mars 2022). Her får vi et innblikk i boliger tegnet av arkitektene bak den historiske bygningen museet snart flytter inn i, Christiansand Møller (1933-35) tegnet av Arne Korsmo og Sverre Aasland.   

I fotoserien tar Gleditsch for seg to boligbygg, Lille Frøens vei 14 (1928-1930) og Villa Stenersen (1937-39). Førstnevnte tegnet Aasland og Korsmo sammen, mens sistnevnte sto Korsmo for selv.  

Aasland og Korsmo arbeidet som en arkitektduo i perioden 1928-1934, og sammen skulle de stå for en rekke boligbygg i hovedstaden. Villaene på Lille Frøen var arkitektduoens første bidrag til den norske funksjonalismen. Hele området skulle reguleres. Totalt 18 villaer ble oppført i gatene Apalveien og Lille Frøens vei, og duoen tegnet hele 12 villaer til dette prosjektet i årene 1928 – 1932.  

Boligene til Aasland og Korsmo lå i skjæringspunkt mellom en nyempirisk stil og funksjonalisme, og var et møte mellom tradisjon og modernitet. Fasadene på boligene var utformet i det som senere har blitt omtalt som «skjørt-og-bluse» stil, hvor underetasjen var gjort i mur og andre etasje i tre med liggende panel, toppet med et skråstilt tak. Det som brøt med de tidligere nyempiriske villaene var innføring av utenpåliggende piper, hjørnevinduer, liggende rektangulære vinduer og bruken av mur i fasaden.  

Med villabyen på Frøen hadde Aasland og Korsmo skapt noe nytt hvor de nærmet seg den funksjonalistiske stilen som man hadde sett i boligmessen i Weissenhofsiedlund. Arkitektene ble godt lagt merke til i arkitektur- og samfunnsdebatten, og noe av det de fikk mest oppmerksomhet for var deres bruk av sterke farger, som var mer dristig enn hva man hadde sett i norske boliger tidligere.  

Fargene i både interiør og eksteriør spilte en stor rolle for arkitektene. Hvert av husene har fått sin egen karakteristiske farge, som sett sammen med de andre boligene skapte en harmonisk helhet. Boligen i andre etasje på adressen Lille Frøens vei 14 skulle bli Korsmos egen private bolig, og denne fikk en sterkere og kanskje mer kreativ fargesetting enn de andre boligene. I 1930 fikk den et stort oppslag i magasinet Byggekunst, og viste veien for en ny måte å fargesette boliger.  

Allerede når man åpnet inngangsdøren til boligen trådde man inn i en ny verden av farger. Gangen i 2. etasje var det første eksemplet på et monokromt farget rom i Norge, hvor hele rommet hadde blitt malt i en lys blågrå farge. Et gulv i furu og en rød trapp med sort gelender skapte kontrast i rommet. Et av de rommene som skulle få størst oppmerksomhet var selve stuen, hvor man fant en mintgrønn peis utført i «Marbitte» glass, en diagonal linje som bryter opp den største veggen i stuen, et veggmalt ur, et linoleumsgulv i geometrisk mønster som Korsmo hadde designet selv, og et tak malt i et sjakkrute-mønster med fargene rød og sølv. Her var det mange inntrykk som spilte mot hverandre.